Løpepause og oppstart igjen

Etter et års løpepause er jeg i gang igjen og har begynt å trene mot Amsterdam marathon 17. oktober 2021. Det er utfordrende å få hjertet, lungene og musklene til å fungere igjen, så jeg har gitt meg selv seks måneder å komme tilbake på. Jeg håper kroppen har litt hukommelse fra toppsesongene 2018 og 2019. Valencia marathon 2018 (2. desember) ble høydepunktet på 3.04 og Paris marathon 2019 (14. april) ble gjennomført på 3.10. I fjor sommer var jeg også i god form, men 3-4 år med mange maraton i kroppen krevde et hvileår.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal bruke denne bloggen på. Kanskje noen har lyst å følge veien fra utrent til maratonklar løper på 6 måneder. Hvordan trener jeg? Hvordan ser programmet ut? Hvordan blir det gjennomført? Hvordan tenker jeg rundt motivasjon og hvorfor dette er min livsstil? Jeg vet ikke helt ennå, men merker at jeg har lyst å skrive litt. Gi gjerne en tilbakemeldning.

Berlin Marathon 2018 nærmer seg

Høsten store løpeeventyr

Så begynner det å nærme seg høstens hardeste eventyr igjen: Berlin… søndag 16. september.  Jeg håper vi slipper varme.  Det har jeg fått nok av i sommer, både hjemme og på ferie.  Jeg er ikke helt i rute etter sommeren, men har 3 uker igjen å rette opp maratonformen på.  Opptreningen starta 21. juli og siden da har jeg holdt 100 km pr. uke.  Langturene har ikke vært som forventet, men fra 26.6 fram til oppstart 21.7 har det vært lite relevant trening.  Jeg ble også syk i ferien.  Dermed får august preg av skippertak og kan være litt i grenselandet når det gjelder restitusjon, men håper det løsner snart på en langtur opp mot 34 km.  Det gjelder å finne den rette balansen mellom treningsøkter og restitusjon.

Planen for Berlin 2018

I 2017 hadde jeg planer om å løpe på sub3.10, men endte på 3.18, på grunn av akillesproblemer i august.  I år har målet vært sub3, men det første ukene i oppkjøringen har vært skuffende.  Det skyldes nok manglende trening og sykdom i sommer.  Det merkes først og fremst på langturene der jeg ikke klarer fartsøkningen på slutten.  Jeg håper det løsner om snart (ca. 25. august er det ei viktig langøkt.).  Jeg har også bestemt meg for å bytte sko (fra Vaporfly til Adios 3) etter litt ryggproblemer.  Det løste ryggproblemene mine.  Så jeg er nok mer fleksibel i forhold til maratonfarta enn tidligere.  Sub3-planen kan også videreføres til Frankfurt hvis det er for varmt eller noe går galt i forkant eller på løpsdagen. Hvis jeg klarer målet, så er det en viktig erfaring fra i fjor der jeg konkluderte med at den maratonspesifikke fasen var for lang (ca. 10 uker).  Da er man mer utsatt for skader og får en nedgang i formen på slutten av fasen. Drømmen er å legge ut i 4.13-fart og komme i mål rett under tre timer!

Running rewards consistency and resilience.  So does life.   Keep showing up

Des Linden

Løpe mot vinden (Boston 2018)

“I’m convinced that a lot of people run ultramarathons for the same reason they take mood-altering drugs. I don’t mean to minimize the gifts of friendship, achievement, and closeness to nature that I’ve received in my running carer. But the longer and farther I ran, the more I realized that what I was often chasing was a state of mind – a place where worries that seemed monumental melted away, where the beauty and timelessness of the universe, of the present moment, came into sharp focus.”
― Scott Jurek, Eat and Run: My Unlikely Journey to Ultramarathon Greatness    

Denne hyggelige fyren, Scott Jurek, kjent gjennom bøker som Born to run og Eat & Run, har gitt ut ei ny bok: North. Her treffer jeg han på Expo’en i Bosten og slår av en prat. Han er Amerikas mest kjente ultraløper og har vunnet det meste. Denne boka handler om at han i 2015 løp The Appalachian trail fra sør til nord: 2,168-miles på 46 dager 11 timer og 20 minutter. Ikke en helt vanlig fyr med andre ord. Et helt og en legende, og helt klart et forbilde… #starstrucked

Høye forventninger og manglende fallskjerm

Jeg sitter flere tusen meter over Atlanteren og lytter til Scott Jurek som leser fra sin nye bok North. Han beskriver sin tur nordover på The Appalachian trail. Jeg beveger med fra København til Boston på fredag den 13. april. En dag som har fått 6 ekstra timer. Et godt tegn? Neppe…  Et døgn seinere ligger jeg med matforgiftning i hotellsenga i 20 timer. Og til Boston Marathon, som starter tidlig mandags morgen, er det meldt de verste løpsforholdene på over 30 år: motvind (kuling i kastene), regnbyger (hagl) og 2 – 5 grader celcius.  I tillegg til disse nordlige omstendighetene kjente jeg tirsdag 13. mars etter trening med løpeklubben min i Tromsø, den velkjente knirkinga i Akilles-scenen. Dermed må jeg trene på sparebluss den siste måneden fram til 16. april.

Men lydboka er inspirerende og en stor opplevelse på vei over det veldig havet som skiller Europa og Amerika. Jeg har med meg en 90-dagers runstreak fra 16. januar. Kanskje kan jeg lykkes mot alle odds og sette personlig rekord (3.18.11 i Berlin 2017) Det er åtte måneder siden jeg for første gang kvalifiserte meg til å løpe i Boston og skaffet meg flybilletter fra Tromsø til Boston t/r for rundt 4000 kroner. Jeg har løpt Boston som en del av «The Big Six» i april 2015. Lydboka til Scott, tankene han har rundt prosjektet sitt og bakgrunnen med mora som dør av MS mens han er i tenårene vekker affinitet hos meg.

Mr. Vaporfly (alias Boston-Boye) får testet nyskoene som har stått under senga og ventet siden desember i fjor.  De krever en litt annen og ny teknikk. Ikke lett å endre sånn asap.

Kunsten å løpe av seg akillesproblemer: eksentriske tåhev, massasje på utsatt sted, mange rolige og korte treninger. Lytte til kroppen.  Varme/kulde-behandlinger etter trening.  Hvor ble det av langøktene?  Tja, siste over 30 km var i begynnelsen av mars.

Nord – å velge den vanskelige veien

Det minner meg om et dikt av Rolf Jacobsen som jeg setter stor pris på. Det skal ikke være lett… Dette er åttende gangen jeg sitter på et fly på vei til et internasjonalt maraton (New York 13, London 14, Berlin 14, Tokyo 15, Boston 15, Chicago 15, Lisboa 16, Berlin 17, Boston 18) og mitt 17. maraton siden debuten i juni 2012. Det er noen med denne rytmen mellom hverdag og reise, mellom tilhørighet og frihet, mellom en fast struktur med jobb og trening på den ene siden, og den dynamiske opplevelsen av et internasjonalt maraton som alltid er forskjellig. Det er så mange faktorer som spiller inn. Det fikk også «marathon-globetrotteren» og mr. Salary man: Yuki Kawauchi erfare og en ukjent sykepleier fra Arizona, Sarah Sellers, også erfare. Det er noe med disse hverdagsheltene som appellerer til meg. Eliud Kipchoge, verdens beste maratonløper, har også et element av dette. Enkelheten, ydmykheten, vennligheten og den ærlige innsatsen. Her er ingenting avgjort på forhånd. Yuki fikk sin første store seier i en av «The Major Marathons» og Sarah fikk med seg 75 000 dollars hjem til å betale studielånet til henne og mannen sin med sin sensasjonelle andreplass i kvinneklassen.

The crazy plan

Jeg hadde alt planlagt: 90-dagers runstreak, polarisert trening, to harde økter i uka. På det meste var det 140 km. Jaja… det er noe med måten man snakker om egne prestasjoner på, som en slags unnskyldning for at man ikke løper fortere. Hva ligger bak en sånn tankegang? Når man investerer så mye tid og energi i et prosjekt, så vil man jo gjerne lykkes. Det er jo også noen kjente som følger med «live». Det er vel også en slags manglende selvinnsikt og ydmykhet hos en ekstremt tidsfokusert 52-åring med Kipchoges-vaporfly 4% på føttene og en egen evne til å overvurdere sin egen «marathonpace» og gå på en smell halvveis. På alle bildene fra Marathon-photoes ser jeg ut som en «healstriking» sliten gubbe med painface og som er trang i skjæret.

Klar for marathon-Mekka

Men nå er jeg på vei med Scott Jurek, ultraløperlegenden, på øret. Fremdeles er personlig rekord innen rekkevidde. Kanskje jeg kan prestere over evne, på tross av dårlig værmelding og manglende harde/lange treningsøkter den siste måneden? Enda lever jeg i håpet og den første stegene ut fra Hopkinton er håpefulle steg. Det er bare å kvitte seg med gjørma på skoene og få varmen i kroppen igjen de første fem kilometrene. Når flyet lander er jeg inspirert og 20 timer senere står jeg sammen med Scott Jurek på Expoen og får han til å signere Bostonskjorta mi. Jeg viser han lydboka på iPhonen og forklarer at jeg har hørt på den på reisen over. Ingen i den amerikanske passkontrollen hadde fått med seg at jeg hadde antydet at presidenten var «klar for Åsgård» på Facebook. Heldigvis. Så nå var vi her igjen. Running marathon the american way i det mest ikoniske maraton i verden, maraton-Mekka, arrangert siden 1897.

Nord

– av Rolf Jacobsen

 

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel,

sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

Medløper fra Tromsø løpeklubb, Espen Sagen, og jeg inntar frokost i Boston sentrum før avgang med de ikoniske gule skolebussene til starten i Hopkinton.  Dere ser her hva som er in innenfor maratonmote som for tida er veldig inspirt av homeless People.  Det har selvfølgelig ingenting med været å gjøre.  Fotograf: Anne (Espen sin bedre halvdel)

Løpsrapport:  Første halvdel på 1.34, så var det en del oppover og så ble det veldig kaldt.  Da jeg passerte mållinja fikk jeg en såkalt emosjonell reaksjon.  Nok om det. Tida ble 3.19.20.  En minutt og 11 sekunder bak personlig rekord.

Det beste minnet fra Boston 2018: Latteren som brer seg i løpeflokken når vi treffes av en haglbyge som gjør at vi alle sammen nærmest må stoppe helt opp.

Tre siste maraton:

Midnight Sun Marathon 2017: 3.22.35

Berlin marathon 2017 Sept: 3.18.11

Boston marathon 2018 16. april: 3.19.20

Berlin marathon 2018 16. sept: sub3?

Om antrekket: compression sleaves, løpevest, langarmet teknisk skjorte, tights, kompresjonssokker, hansker… alt ble søkkvått og virket mot sin hensikt. Fungerte som kjøleelementer som ga kroppen min det store kuldeskjelven er målpassering.  Skjønner at jeg bør slutte med det Selfie-gliset….

Beastmode mot Boston

Da var innstillingene for løpetreningen stilt inn på Beastmode, etter en rolig desember.  Fra 16. januar er det løpetrening hver dag og 12 uker igjen til Boston Marathon 16. april.  Hver tirsdag er det langintervall og hver lørdag er det langkjøring med fart.  Resten av ukedagene løpes det rolig, dvs. ikke raskere enn 4.45 km/min.  De fleste andre ukedagene løpes opp mot 6.00 km/min i snitt, altså restitusjon.  Det er meningen at man skal ha overskudd til å trøkke til på tirsdag og lørdag i 12 uker framover.  Det bør være mulig å komme opp i ca. 140 km pr. uke.

Her er et bilde fra Boston Marathon i 2015.  Den gang var det 4-5 grader, regn og motvind.

 

 

Test av anaerob terskel og VO2max

It is not a matter of how much you train, but of how you train. (Joe Friel)

 

 

Fakta på bordet

Etter 6 år med løpetrening har jeg endelig fått målt anaerob terskel på tredemølle. Takk for gaven, Merethe. Jeg er veldig uvant med å løpe på mølle og den var stilt inn på 2% stigning.  Jeg er 51 år gammel, veier 74 kg og er 185 cm høy. Selve testen varte i 50 minutter der testansvarlig Kjetil Olsen målte laktat ni ganger.  Laktatnivået i blodet måles i enheten mmol (millimol pr. liter blod).  Den anaerobe terskelen passeres når nivået passerer 3 mmol laktat pr. liter.  I mitt tilfelle var hjertefrekvensen på 163 slag pr. minutt når nivået ble nådd.  Farta mi var 13.2 km/t eller 4.33 min/km.  Hva forteller dette meg som jeg kan dra nytte av på trening og i konkurranser?  Del gjerne synspunkter som du har i kommentarfeltet.

Stor takk til kjæresten min, Merethe, for bursdagsgaven

 

Hva innebærer resultatene?

Det vil kunne være med på å kartlegge mine personlige intensitetssoner.  Det kan variere fra person til person.  Kjetil snakket en del om å utvide sone 3 og å trene like under terskel for å presse den høyere opp.  Du vil med andre ord kunne optimalisere treningen.  Mange trener for hardt og vil ikke kunne være ferdig restituert når de starte neste trening.  Det betyr at det ikke vil kunne yte like godt og i verste fall bli overtrent eller skadet.  Det at man måler nivået betyr også at det vil bli lettere å observere framgang og dokumentere framgang i senere tester.  Det fører til at du kan dokumentere for deg selv hva slags trening som fungerer.  I tillegg vil dette kunne være til hjelp når man skal finne for eks. halvmaratonfart eller maratonfart.  I mitt tilfelle er det aktuelt å finne maratonfart til Midnight Sun Marathon 17. juni.

Testansvarlig: Kjetil Olsen på Klinikk24 i Tromsø

 

VO2 max

15 minutter etter laktattesten gjennomførte jeg VO2 max.  Tallet ble 59.3.   Jeg innbiller meg at jeg kunne ha gjort det bedre uten laktattest med over 7 mmol i forkant av testen.

Hva innebærer dette?

Kan jeg løpe med utgangsfart 4.44 min pr km på Midnight Sun Marathon 17. juni?

Klarer jeg å løpe Eidemila under 40 min på lørdag 3. juni?

Må jeg legge om treningene fram mot Berlin Marathon?

Har terskeltreninger noe for seg?  For eks. 5 x 8 min  med terskelpuls evt. i terskelfart?

Er mølla til å stole på i forhold til effektivitet og 2% stigning?

Er de personlige intensitetssonene til å stole på?  Og hva er maxpulsen?

 

Lenker:

http://www.k24.no/testing/

Oppdatering mai 2017

To nye mål i sikte

Jeg løper helmaraton i Tromsø 17. juni.  Midnight Sun Marathon 2017 blir mitt femte helmaraton i Tromsø og 15. alt i alt.  Den 24. september løper jeg Berlin Marathon for andre gang.  Formen er god og jeg har klart å holde meg unna skader, så det lover godt for personlige rekorder i tida som kommer.  Hvis alt går som jeg håper, så vil 2017 sette en ny standard for trening og løpstider.  Jeg fylte 50 år i fjor og har fremdeles mye å gå på, så det er spennende å skynde seg sakte.

Her er jeg ved målgang på Håkøya halvmaraton den 9. mai på Tromsøkarusellen.

Ny klubb og laktattest

Jeg har trent med Tromsø løpeklubb i 2017 og har endret måten jeg legger opp treninga på.  Det er Kristian Ulriksen som er hovedtrener der for tida. Det håper jeg kan gi bedre resultater i år.  Mandag 29. mai skal jeg for første gang gjennomføre laktattest og VOmax.  Meningen er å ta en ny test og å sammenligne dataene ca. en måned før Berlin maraton.  I tillegg til det vil det jo være nyttig informasjon i forhold til treninga.  Jeg stoler ikke helt på Garminklokka mi.

Treningsopplegget våren 2017

Nesten alle øktene mine ligger på Strava.  Jeg følger en fast opplegg, men lytter til kroppen og tar pauser og løpefri hvis jeg merker at ting ikke er som de skal.  Når er jeg inne i de siste fire ukene før MSM og de hardeste ukene er snart over.  Den siste testen på formen blir Eidemila den 3. juni.  Målet er å komme under 40 minutter.  Når det gjelder maraton 17. juni, så er målet personlig rekord, helst under 3.30 og ned mot 3.20, i tillegg vil jeg helst løpe progressivt med negativ split, dvs. raskere på slutten.  Det er en utfordring å finne den rette åpningsfarta, slik at de 10 siste kilometerne blir i flytsonen.

Tida framover

Forhåpentligvis blir det mer blogging i tida framover: om treningsopplegget til Berlin og laktattesting…  Det føles godt å ha en sesong uten skader og med en god følelse i kroppen etter gode treningsmåneder.  Så… time will show.   Del gjerne innlegget og kom med innspill eller spørsmål.

Hva er viljestyrke?

Det kan virke som noe selvinnlysende og enkelt, men er viljestyrke noe medfødt eller er det noe vi kan lære oss.  Nye psykologiske undersøkelser har vist at viljestyrke er en viktigere faktor enn intelligens, talent og andre sosiale faktorer når det gjelder å oppnå målsetninger og utvikle ferdigheter.  Hvordan kan vi relatere disse tingene til løping?

Løping og motgang

Å løpe langt er en aktivitet der det er vanskelig å skylde på andre hvis ting går galt.  Det er likevel en vanlig aktivitet å skylde på alt mulig annet enn der skoen virkelig trykker.  Det kan være vanskelig å holde fokus og være konstant opptatt av å forbedre seg i forhold til vanskeligheter, motgang og utfordringer som oppstår.  Vi kommer ikke bort fra at mye av treningen kan være både kjedelig, smertefull og frustrerende.  Her kommer viljestyrken og lidenskapen for løpingen inn.  Man må hele tiden finne strategier for å overvinne motgangen.  Det krever selvdisiplin og en vilje til å hele tiden komme seg ut av komfortsonen.  Det å gi opp er ikke et alternativ.  Hvis man for eks. trener i forhold til et maratonløp, er det kun jevn fokusert innsats som gjelder.  Det finnes en x-faktor her knyttet til motgangen som oppstår.  Hvis vi sammenligner dette med å bestige et fjell, så kan vi enkelt beskrive tre måter å forholde seg til motgangen:

• Drop outs.  De som gir opp etter en stund.  De som snur når det går opp for dem hva som kreves for å oppnå målet.  Det som rygger i møte med motgangen.
• Campers.  De som klatrer akkurat langt nok for å finne et komfortabelt platå.  Der gjemmer det seg bort og har det behagelig.  Potensialet kan være stort, men de forblir ufokusert og lite kreativ i møte med motgang.  De mangler viljestyrke og lidenskap i forhold til utfordringen.  De vil ikke ut av komfortsonen.
• Climbers: Denne gruppen har en tendens til å se på livet som en stadig oppstigning i alt de gjør.  De har en klatrermentalitet.  De er ikke redd for motgang og leter hele tiden etter strategier for å forbedre seg selv.  De har viljestyrken og en lidenskap som fører til en jevn innsats over lang tid.  De fokuserer på egne svake sider for å utvikle seg og er ikke redd for å komme utenfor komfortsonen.

De som har jobbet i skolen en stund vet at det ikke alltid er de smarteste som oppnår de beste resultatene.  Man kommer veldig langt med god arbeidsmoral og innsats.  Hvis man skal oppnå resultater, finnes det man eksempler på at viljestyrke overgår både talent og intelligens.  Det er ofte et stort gap mellom vårt potensiale og hva vi faktisk gjør.  Den psykologiske motstandskraften er med andre ord veldig viktig.

Løpeferdigheter og gjennomføringskraft

Hvordan kan vi overføre denne «klatrermentaliteten» til løpingens verden?  Ditt atletiske utgangspunkt og innsatsen du legger inn vil etter hvert føre til løpeferdigheter.  Disse løpeferdighetene og fokus på å utvikle den over lang tid, vil etter hvert føre til prestasjoner som viser gjennomføringskraft.  Det gjelder i det jevne arbeidet man legger ned å fokusere på utviklingssoner, på utvikle svake sider som man har.  Den store utfordringen er å komme ut av komfortsonen som treningen etter hvert kan dreie mot.  Da er det noen enkle spørsmål man kan stille seg selv.

• Hva er mine utviklingssoner?  Hva bør jeg fokusere på for å forbedre meg selv?
• Hva kan jeg lære av motgang og nedturer?
• Hvilke kreative strategier kan jeg bruke for å overvinne motgang og hindringer?
• Skylder jeg på alt mulig annet enn meg selv?  Gjør det enkelt!  I bunnen av treningen bør det ligge lidenskap og viljestyrke.  Hva kan jeg gjøre for å komme ut av komfortsonen?
• Hvordan skaper jeg interesse og dedikasjon nok til å legge inn hardt og fokusert arbeid?  Hvordan skaper jeg og holder liv i lidenskapen i forhold til løping?

Når vi observerer veldig gode løpere, så har vi en tendens til å si at de har bedre forutsetninger rent fysisk, det ligger et genetisk løpetalent i bunnen.  Men undersøkelser viser at innsats og viljestyrke over tid er en mye viktigere faktor.  Vi burde heller fokusere på arbeidsmoralen til disse løperne.  Hvordan er det med viljestyrke, fokuset og gjennomføringskraften til disse løperne?  Det viser seg at de har holdt seg til målsetninger i veldig mange år og har jobbet kjempehard for å oppnå disse målene.  De fleste har også en lidenskap og glede i forhold løpingen som gir viljestyrken de fleste mangler.

Den gode nyheten

Viljestyrke og lidenskap i forhold til ferdigheter og målsetninger kan læres.  Det er ikke medfødt, men innlæres gjennom oppdragelse og livslang  innsats.  Det krever at vi endrer mentaliteten vår: fra en fiksert tankegang til et mer utviklende tankesett.  Det skaper bedre motivasjon, mer kreative strategier for å forbedre seg, fokus og utholdenhet.  En mental innstilling kan skape store fysiske endringer.  Den psykologiske motstandskraften og evnen til å tåle stress, smerte, kjedsomhet og frustrasjon har en stort potensiale.  Det ikke vanskelig å finne eksempler på mennesker som har klart å skape store forandringer med en ny mental innstilling.  Det som kjennetegner de som lykkes er en motstandskraft og robusthet som bor i oss alle: klatrermentaliteten.  Da beholder man psykisk styrke og helse på tross av stress og påkjenninger.  Man kjenner optimisme på grunn av framgangen og får en god selvfølelse.

 

 

Motivasjon

Løpetreningens psykologi

Hvorfor løper vi?  Rent psykologisk sett er motivasjon definert som prosessen starter, styrer og vedlikeholder målrettet atferd.  Og når det gjelder løping så trenger vi denne impulsen til å handle, dvs. komme seg ut å trene.  Men hva ligger bak denne atferden?  Motivasjon involverer biologiske, emosjonelle og kognitive krefter som aktiverer atferden.  Det er vanskelige å observere motivasjonen bak.  Det finnes forskjellige psykologiske teorier om motivasjon og i virkeligheten er det ofte et kaos av krefter som virker med og mot hverandre og styrer våre motivasjoner.

Å sette seg mål

Alle som har satt seg et løpemål, det kan for eksempel være å løpe et maraton, skjønner ganske umiddelbart at det å ønske det ikke er nok.  Det handler om å fortsette tålmodig å jobbe målrettet og overvinne hindringer, både fysiske og psykologiske.  Det gjelder å fortsette på tross av at det er vanskelig.  Man må investere tid, energi og ressurser i det. Og man må opprettholde stor intensitet i det man gjør.  Det skal være kraft og konsentrasjon i det man gjør.  Men hva må ligge bak en slik atferd?

Teorier om motivasjon

Man snakker ofte om indre og ytre motivasjon. Ytre motivasjon kan være trofèer, penger, sosial anerkjennelse og ros. Indre motivasjon oppstår i individet og gir en personlig tilfredsstillelse. Det kan være løpeglede.  Det å trene på løping gir glede.  Men hva når gleden blir borte.  Ytre motivasjon kan fungere hvis man ikke har noen indre.  Men hva gjør man når den indre motivasjonen forsvinner?

Det finnes noen enkle triks:

Vær forsiktig med ytre motivasjon. For de som er indre motivert kan det virke mot sin hensikt.

Juster utfordringene og målsetningene. Kanskje gjør du det for lett for deg selv eller for vanskelig.

Visualiser selve prosessen fram til målet. Å visualisere suksess kan virke mot sin hensikt.

Ta kontroll over prosessen og inkluder de andre.  Vær en pådriver.

Fokuser på veien og ikke på målet.  Hvis man fokuserer på om dette blir fiasko eller suksess, så vil den indre motivasjon minske og man blir fanget i en måte å tenke på.  Reisen fram til målet er like viktig.  Det er her du kan finne ting du kan endre på for å få bedre resultater i framtida.

Keep up the good work!

 

 

 

 

 

 

 

To run or not to run

Vi skriver snart april 2016 og jeg har i skrivende stund vært skadet siden 4. februar.  Jeg har prøvd å trene litt sporadisk og forsiktig, men har fremdeles problemer med venstre forfot og spesielt leddet knyttet til lilletåa.  Problemet er knyttet til trening med for trange sko og tverrplattfot. Dette problemet blir akutt når det trenes hardt og mye.  Løsningen er nye såler og nye sko.  Jeg må ha sko med bredere tåboks (Altra) og såler som løfter forfoten og hindrer kollaps.  Det er vel også et resultat av alderen (snart 50) og 13 maratonløp i løpet av 3 år. Motivasjonen til å fortsette med løping som livsstil er fortsatt der, men frekvensen på deltakelse i maratonløp blir nok annerledes.  Foreløpig har jeg ingen mål for dette året.  Vi får se hvordan det går med forfoten og løping framover.  Det kortsiktige målet må være å delta i lørdagstreninga der vi løper til Håkøya fra Kvaløysletta. (ca. 25 km i ca. 5.40 min pr. km)  Det bør være mulig å få til i løpet av mai.  Ellers har jeg meldt meg på Tromsøkarusellen 2016 som består av 20  løp fra 4. april til 25.oktober.  Jeg er tilbake igjen med et oppsummerende blogginnlegg om hva som skjedde i april snart.  Keep up the good work!

Mission completed in Chicago!

De seks maratonløpene som er en del av World Marathon Majors ble fullført på under 2 år.  De ble løpt i følgende rekkefølge: New York nov. 2013, London april 2014, Berlin sept. 2014, Tokyo febr. 2015, Boston april 2015, Chicago okt. 2015.

«There is no Chicago urban blues, more heartfelt than my lament for you.» Prefab Sprout

Om å sette seg mål

Hvor kom tanken fra?  Sommeren 2013  kan jeg huske at vi på en løpetur på Håkøya utenfor Tromsø begynte å snakke om å løpe New York marathon.  I steden for å bare prate om det, bestemte vi oss for å melde oss på dagen etterpå.  Jeg tok ei beslutning i steget.  Tanken om løpe World Marathon Majors (The big six) kom i løpet av høsten.  Og tankene ble til virkelighet 11. oktober 2015 da jeg passerte målstreken i Chicago marathon 49 år gammel.  Tanken på å begynne og løpe langt hadde slått ned i meg som 45-åring.  I april 2011 fikk jeg det for meg at jeg skulle trene meg opp til å løpe maraton.  Det hadde aldri falt meg inn tidligere å trene systematisk på løping. Jeg leste ei bok om løping av Haruki Murakami, en japansk romanforfatter som jeg beundret, og beslutningen med sådd.  Det var en stor livsstilsendring for meg.  Jeg gikk fra å være en litt sedat sofasliter på 93 kilo, til å  løpe Adidasmila 2 måneder senere og 13 kilo lettere.  Det gikk tidlig opp for meg at denne endringen medførte store fysiske og mentale fordeler.  Dermed ble det en livsstil.

Sykdom og sorg

Et annet perspektiv på dette er knyttet til at kona mi hadde slitt hele vinteren med store smerter og en sykdom som legene sleit med finne rett diagnose på. I slutten av august 2011 fikk vi den tunge beskjeden at hun hadde leiomyosarkom, en sjelden aggressiv type kreft som rammer folk i alle aldre.  Hun hadde allerede spredning i kroppen og hadde liten sjanse for å overleve.  Skulle jeg oppgi løpinga?  Det var tydelig for oss begge at det hadde hatt en positiv innvirkning på meg, og at det var noe som kunne hjelpe oss gjennom den lange kampen vi stod foran.  Da hun døde i januar 2013, virket løpinga som en meningsløs aktivitet.  Men det ble etterhvert klart for meg at løpinga var viktig for å takle sorgen og den nye hverdagen.

Sosialt fellesskap på trening

En av de viktigste grunnene til at jeg klarte å gjennomføre dette er menneskene man møter. Det sosiale felleskapet knyttet til løping og konkurranser er utrolig viktig for motivasjonen.  Det finnes sikkert mange ensomme ulver som løper der ute, men jeg er ikke en av dem.  Jeg trives best i flokk, gjerne med en lang samtale gående tidlig en lørdags morgen.  Maratonløpere i Tromsø har i årevis hatt en fast langkjøring hver lørdags morgen der løpere fra ulike klubber møtes for en felles økt.  Det er en fantastisk fin gjeng som løper gjennom årstidene uansett vær.  Det er altså på en av disse turene idéen kommer seilende.  En novembermorgen i 2013 står Ørjan, Robin og jeg klar på startstreken i New York.  Det skulle bli en fantastisk opplevelse.  Over to millioner tilskuere følgte oss gjennom fem bydeler og inn til målet i Central Park.  Chicago marathon var også en fantastisk opplevelse.  Det var en verdig avslutning på et utrolig prosjekt.